Noen ganger på elva

Publisert mars 2009

Først er det prøving av tjukke våtdrakter i varmen, du svetter som en gris og synes det er både stivt og klumpete og i hvert fall alt for mye til en seinsommerdag på elva. Vi kjøres ut til startstedet og tørrtrener litt på sitting, berger hverandre på land og kjenner at hjelmer og vester sitter som de skal.

Så er det tid for å sette ut flåta, eller raften, den svære gummibåten ihvertfall, det er flatt vann, sola blinker i overflata og varmen fra draktprøvinga setter seg skikkelig etter som padlinga kommer i gang. Etter bare noen meter er det stopp i ei rolig vik, da er det tid for å komme seg i vannet. ”Alle skal uti og alle skal berge og bli berget” sier raftingguiden, endelig skal vi bli våte tenker du. En etter en kaster alle seg bakover i vannet og blir dratt opp i flåta igjen av en kompis slik som dere gjorde på land. Det gikk jo riktig så bra. ”Nå skal vi velte flåta, er det noen som er redde?” Du kjenner at magen knyter seg litt, men skjønner at det er nødvendig å øve og vet at instruktøren gjør dette hver dag og kan det han driver med. ”En to tre!”, instruktøren teller opp og dere velter flåta. Alle havner samtidig i vannet og noen havner under flåta, etter et øyeblikk rådvillhet husker du fra introduksjonen på land at om du havner under flåta så er det luft der også så det er bare å ta det med ro og puste som normalt. Du gjør som du har lært før du svømmer deg ut i dagslys igjen, fornøyd med deg selv og din sinnsro.

Så er det tid for å forsere elva! Det starter litt rolig med et parti som er noe hvitt og som skvetter litt vann over de fremste i flåta. Tre spente padlere sitter på hver side i flåta med hver si åre som man har fått klar beskjed om å ikke slippe. Vannet tar deg nedover elva og av og til hyler du av fryd når det spruter som verst over flåta. ”Padle, padle” roper instruktøren og posisjonerer flåta riktig i forhold til svingene og bølgene i elva. ”Nå må dere padle hardt! Ikke stopp før jeg sier fra” ropes det. En hvit vegg av vann reiser seg foran flåta og du tenker at dette går aldri i verden. Du stoler på guiden og padler det du greier i takt med de andre, selv om armene verker og hjertet banker i brystet. Flåta tar bølgen på akkurat riktig sted og du greier så vidt å holde deg om bord, de to fremste padlerne blir skylt i elva og med god laginnsats får dere begge to om bord igjen. Det er ikke farlig å falle i vannet når en har riktig utstyr.

Neste strekning er villere og hvitere og det blir ”bading” på alle før ankomst ”Vaskemaskina”. Vaskemaskina er en liten foss som ender i en stor surfebølge som det er viktig å treffe riktig og ha riktig fart inn i for å holde seg i flåta. Full fart framover roper guiden, du padler steinhardt og dere gir full gass over kanten ned mot bølgen, innerst inne håper du litt at dere skal velte. I det dere treffer bølgen blir hele flåta trykket ned i vannet og dere skylles ut i elva. Etter noen sekunder i ”vaskemaskina” kjenner du at oppdriften i flytevesten trekker deg opp til overflata, og en etter en kommer alle opp. Litt fortumlet og forvirret ser dere guiden oppi flåta som ler mens dere hjelper hverandre om bord. Det er nå du forstår hvorfor det heter ”vaskemaskina” her. ”Noen som vil prøve en gang til?” JAAAAAAAA! Etter mange forsøk, noen mer vellykket enn andre, gjenstår bare det siste elvestrekket ned til leiren for varm mat og kaffe. Det er slående at det som du opplevde som ekstremt bare for noen timer siden nå oppleves som ”flatt vann”. Sliten, litt kald og med verdens bredeste glis er du innerst inne veldig glad for at du har på deg tjukk våtdrakt.

Etter aktiviteten er det tid for tørking av klær, varm middag og prat rundt bålet om hvordan dagen har vært. Slik kan en dag med rafting på elva være.